Min indre Drage

Det er en sensurering inne i meg som ikke gir helt slipp. En frykt for å snakke fra hjertet og halsen. En frykt for at det skal komme ut for hardt, for direkte, for voldsomt. Sårene som kom i årene jeg følte meg som den evige sta, kverulerende, den sinte, den bitre og den rigide sitter fortsatt i. Sårene som den vanskelige og kravstore. Den som alltid ropte for høyt.

Så jeg gjorde meg selv mindre. Det var lettere å bli mindre og å gjemme meg enn å face det store, å stå ansikt til ansikt med motet, med storheten, med styrken og viljen. Det opplevdes som en drage som ikke helt kunne temmes. Så istedenfor å forsøke å temme den, og for å hindre vilkårlige flammeutblåsninger, forviste jeg den inn i hula.

Men den ble bare liggende på lur. Den kom stormende ut når det ikke passet, enda jeg forsøkte så hardt jeg kunne å gjemme den bort, og overse den, i håp om at den skulle forsvinne. Jeg stengte den inne med makt. Men den fortsatte å trenge seg på, tvinge seg ut. Og jeg, jeg stengte den inn igjen, og igjen, og igjen. Helt til jeg etterhvert forsto at dragen og jeg vi er en.

Dragen er en del av meg, den er meg. Jeg har gradvis begynt å slippe den ut igjen av hula. Gradvis begynt å nærme meg den med undring, nysgjerrighet og forståelse. Og selv om flammene fremdeles kan komme ukontrollert, og selv om jeg fortsatt fyrer meg opp i feil retning, blir jeg mer og mer kjent med og glad i den store kraften som er meg.

Denne livsenergien og gleden som jeg har forsøkt å skyve unna og stenge inne. Heldigvis fikk jeg det ikke til. For i den voldsomme kraften og flammene ligger også gleden, pågangsmotet og iveren. Så om jeg hadde klart det ville livet blitt så mye kjedeligere.

Tenk å slukke sin egen gnist, sin egen flamme av frykt for å ikke klare å kontrollere den godt nok. Nei, da er det bedre å la den tennes, la den skinne, la den være ukontrollert. Bedre å tillate kraften, lære å forstå den, og være åpen og kjærlighetsfull. Godta feilsteg, fall og snubling på veien.

Så, jeg er ferdig med å stenge dragen inne. Vi står sammen nå og jeg øver meg på å la den vise sin kraft. Litt og litt beveger jeg meg sakte ut av komfortsonen, men i behagelig tempo så jeg ikke snur på veien.